* Erlend Meyer
Post by Erlend MeyerOg du gir pokker i hvem du tråkker på for å nå disse idealene,
fordi det å behandle mennesker med respekt ikke er blant de?
Da er du ikke annet enn en simpel drittsekk i mine øyne.
Et menneske som legger seg i skinnegangen og blir overkjørt av toget,
har selv ansvar for konsekvensene, selv om det naturligvis føles helt
forferdelig for et rimelig moralsk og intellektuelt modent menneske i
lokomotivet å se at deres normale handlingsmønster resulterer i en
ulykke.
Et menneske som legger seg i veien og blir overkjørt av en bil, har
selv ansvar for konsekvensene, selv om det naturligvis føles helt
forferdelig for et rimelig moralsk og intellektuelt modent menneske
bak rattet å se at deres normale handlingsmønster resulterer i en
ulykke.
Et menneske som legger følelsene sine i veien for andres meninger på
Usenet, slik at skriftlig formidlede, frivillig leste meningsytringer
kan komme til å overkjøre dette menneskes følelser /hvis/ det leser dem
/og/ lar seg påvirke følelsesmessig av sterile, kalde, døde ord på en
skjerm, har selv ansvar for konsekvensene, selv om det naturligvis
føles helt forferdelig for et rimelig moralsk og intellektuelt modent
menneske å se at deres normale handlingsmønster resulterer i en
ulykke.
Når man tar livet av seg ved å legge seg iveien for ting som man med
rimelig grunn forventer at skal overkjøre seg og slukke ens livsgnist
med smerte, vold og blod, er det ingen som skylder på den som kjørte
over seg. De som mot formodning /skulle/ skylde på lokføreren eller
bilisten, vil kun være etterlatte og andre som har vondt for å se den
litte større sammenhengen på grunn av følelsesmessig overbelastning.
Normale mennesker vil oppleve det som voldsomt krenkende dersom de
skulle bli gjort ansvarlige for hva suicidale mennesker foretar seg.
Der er heller ingen normale mennesker som tror at man kan legge seg i
veien eller i skinnegangen og forvente at de skal kunne si «fy deg»
til de som kjører bil eller tog på den strekningen og som bare lar
være å pløye gjennom skrotten de ikke hadde forutsetninger for å se i
tide fordi de utsatte seg selv og andre mennesker for urimelig risiko
gjennom ekstremt farlige unnvikelsesmanøver. Det regnes derimot som
veldig dumt å utsette mennesker man /har/ ansvaret for liv og helse og
sikkerhet til bare for å redde en fordømt suicidal idiot som har lagt
seg i veien eller skinnegangen. Den ansvarlige, moralske lokfører og
bilist vil være nødt til å reagere følelsesmessig /korrekt/ på denne
situasjonen for at ikke /andre/ mennesker skal lide på grunn av det.
Men mennesker som er så himmelropende stupide at de gang på gang
legger følelsene sine midt i veien for forbipasserende på Usenet og
gang på gang hyler «det er din skyld at du kjørte over følelsene mine
som jeg la midt i veien og rett foran deg!» og går til frontalangrep
mot dem som kjørte over dem og avkrever dem både unnskyldninger og
anger mens de selv kan fly på dem som bare har tedd seg /normalt/ på
Usenet-veiene ved å poste sine meningsytringer til alles frivillige
beskuelse, med et bevisst ønske om å skade de normale brukerne av
Usenet, de er rett og slett ikke egnet for å ferdes på Usenet og må
holdes unna veiene med makt.
Det svært viktige skillet mellom Usenet og fysisk kommunikasjon
mellom mennesker er at Usenet er et skriftlig medium der leseren er
nødt til å omforme sterile, kalde, døde ord på en skjerm til et annet
menneskes meninger, følelser og hensikter, for så å forholde seg til
sin egen forestilling om dette mennesket. I den virkelige verden er
det slik at man /vet/ hvorvidt hensiktene til den man står overfor er
gode eller onde fordi mennesker er slik laget at de både formidler og
oppfatter sine intensjoner gjennom kroppssproget, herunder tonefall,
og man /vet/ om det de sier er alvorlig ment eller ironisk eller hatsk
eller vennlig, osv. I den virtuelle verden er man nødt til å innbille
seg alt det man ikke ser, og det blir med ett svært viktig å analysere
hvordan sansningen vår i den virkelige verden faktisk foregår. Vi vet
nå mer om hvordan hjernen bygger opp en modell av virkeligheten enn
vi gjorde da de foreldede og direkte gale teoriene om at sansene våre
er enslags énveis-kanal inn til hjernen dukket opp for å forklare at
vi kan stole på sansningen. Nå vet vi at hjernen bygger opp en modell
av virkeligheten som den kontinuerlig finpusser ved å fokusere på det
som skiller seg ut og som avviker mellom modell og virkelighet. Vi
vet hvordan konsentrasjonsmekanismen virker, men ikke hvordan vi får
behov for å konsentrere oss og sammenligne modell og virkelighet. I
den fysiske verden fungerer godt dette hos normale mennesker, som er
svært flinke til å ta til seg motinformasjon og overraskelser sålenge
de ikke behøver å tenke seg om og sålenge de egentlig er forberedt på
at sansningen kan produsere motinformasjon og overraskelser. Men hos
noen mennesker slutter dette å fungere etter en stund, og de når et
slags metningspunkt hvor de vet «nok» om virkeligheten og derfor ikke
ser noe poeng i å konsentrere seg om den, lenger, men kan leve helt i
sin egen verden, og de faller utenfor gruppen «normale mennesker» på
forskjellig vis. På nettet, derimot, sitter vi mennesker og behandler
motinformasjon som vi er nødt til produsere på egenhånd, den blir
ikke formidlet til oss gjennom automatiske sanseinntrykk. Modellen
og oppfatningene fra virkeligheten er /begge/ konstruert av hjernen,
og den må drive kontinuerlig egen-kontroll for at modellene skal være
så riktige som mulig. Dette krever helt åpenbart en masse arbeide og
det er langt fra feilfritt, akkurat som vanlig sansning også medfører
at man tar feil av hva man har sanset men så korrigerer det såsnart
en sanser noe som ikke stemmer med antagelsene. Vår evne til å
forstå virkeligheten rundt oss betinger at vi driver denne prosessen
hele tiden, for ellers vil vi skade oss og oppleve fysisk smerte ved
at vi stanger hodet i åpne skapdører, sparker borti dørkarmer med
nakne tær, tråkker på skarpe gjenstander på gulvet, skrur på altfor
varmt vann i dusjen, skjærer av oss fingeren når vi skjærer brød, og
så videre slik leseren humrer over å gjenkjenne fra dagliglivet, men
også på Usenet og Internet er det slik at når man opplever en smerte
over at ens antagelser ikke stemmer med virkeligheten og man begår
feil som har /forsinkede/ smertefulle reaksjoner, så må man justere
modellen for å passe med virkeligheten. Dersom en har det med å slå
igjen skapdører med knyttneven, sparke enda hardere til dørkarmen
eller skarpe gjenstander på gulvet, knuser dusjhodet i raseri, eller
kappe av seg alle fingrene i frådende sinne over at kniven ikke så
forskjell på finger og brød, kan man også forklare hvorfor man gyver
løs på det som skapte smerten på Usenet/Internet, men dersom man ikke
er sprøyte gal og pleietrengende psykotisk, vil man først og fremst
/lære/ av den smertefulle erfaringen og ihvertfall ikke /gjenta/ den
samme tabben. Folk som er voldsomt klønete, er både uoppmerksomme og
uinteressert i om modellen av virkeligheten er korrekt, og de hangler
gjennom livet med dårlige approksimasjoner og vil sannsynligvis en
dag falle i veien eller skinnegangen og bli overkjørt, men der er
/fortsatt/ ingen som vil skylde på bil- eller lokføreren for ulykken.
På Usenet, derimot, der skal andre mennesker ta hensyn til hvordan
den ene himmelropende stupide klønen etter den andre ter seg. På
Usenet /er/ det skapdørens feil at den var der leseren ville ha hodet
sitt akkurat da. På Usenet /er/ det dusjens feil at den er for varm.
På Usenet /er/ det knivens skyld at du skar deg. På Usenet /er/ det
virkeligheten som er feil og modellen som er riktig. Grunnen til at
så mange mennesker på Usenet oppfører seg som sinnsyke, er at de /er/
sinnsyke i den alminnelig aksepterte forståelsen av ordet, for de har
en fullstendig feilaktig modell av virkeligheten og klarer ikke å ta
til seg motinformasjon eller korrigere modellen når deres handlinger
ikke har den konsekvensen de forventer at de skal ha. På Usenet ser
vi mennesker som gang på gang legger følelsene sine i veien for folk
de /vet/ at kommer til å overkjøre dem så flisene fyker, og så hyler
de som stukne griser over at det /selvsagt/ gjorde veldig vondt, for
så å legge enda flere følelser ut til almen overkjøring og så forsøker
de å skilte med «idioter leker på motorveien, kjør forsiktig» heller
enn å pelle seg til helvete vekk fra trafikken.
Hvordan du føler deg, er ditt eget fordømte ansvar, og ingen andres.
Hvilke følelser du lar andre påvirke gjennom /skriftlig/ informasjon
som du er nødt til prosessere på egenhånd for i det hele tatt å få
noe ut av den, er bare opp til deg selv. Hvilken modell du har laget
deg og som du forholder deg til er /ditt eget ansvar/. Det er bare din
egen feil dersom denne modellen ikke stemmer, og det spiller ingen
rolle at /ingen/ modeller stemmer 100% med virkeligheten, ei heller
at andre mennesker ikke er modellérbare slik at man kan vite nok om
dem til å slippe å snakke med dem -- hele poenget med Usenet er at vi
nettopp skal snakke sammen -- du er selv ansvarlig for å foreta den
kontinuerlige tilpasningen av modellen ettersom du får motinformasjon
og overraskelser og opplever smertefulle konflikter mellom modell og
virkelighet. Du må /selv/ lære av den interaksjonen du står midt oppi
og ikke innbille deg at det bare er noen andres feil at du ikke føler
deg du trodde du skulle føle deg. Der er faktisk /ingen/ som gjør noe
mot deg på Usenet. Alt som skjer på Usenet er din egen forståelse av
utvekslet tekst. Du vet /ingenting/ om andres hensikter og motiver,
du /aner ikke/ om det folk skriver er hatsk eller vennlig, alvorlig
eller ironisk, eller noen av de andre tingene som du /vet/ når du har
med ekte mennesker å gjøre i fysiske kommunikasjonskanaler. Alt du
føler og opplever er skapt av deg selv og gjenspeiler erfaringene du
har hatt fra det virkelige liv. I denne kommunikasjonsformen er det
heller sjelden at mennesker faktisk klarer å prosessere motinformasjon
og reelt blir overrasket over det andre sier. Det hører med til det
sjeldne at folk begynner å se verden på en ny måte av noe de må ha
fulgt veldig godt med på for å oppdage at sa noe viktig om den verden
de selv lever i, men det hender. Det hender at det som ser ut til å
virke helt automatisk hos normale mennesker sålenge de slipper å
tenke, også kan virke når de tar over hele kontrollen over sin egen
virkelighetsforståelse og /må/ tenke for i det hele tatt å forholde
seg til andre mennesker. Det hender at klønete mennesker som vaser
ut i veien eller skinnegangen fordi de lever helt i sin egen verden,
oppdager at det ikke er bilens eller togets feil at de blir påkjørt,
men noe de har kontroll over selv. Det hender at folk som leser en
og annen Usenet-artikkel våkner opp og lukter kaffen og erkjenner at
det bare er de selv som har ansvaret for hva de føler og bare de selv
som er ansvarlig for at de lar sine følelser overkjøres av andre gang
på gang på gang.
Hvor mye «respekt» du trenger at andre behandler deg med, er også
ditt eget ansvar. Noen mennesker tror at dersom de ikke behandles
med «nok respekt», så får de automatisk rett til å mishandle andre og
vise det totale fravær av ekte respekt overfor dem som har «krenket»
dem. Den typen tilbakestående æreskultur hører hjemme rundt ekvator
og i kulturer som aldri har kommet seg noe særlig videre. Respekt er
noe du skaper hos andre mennesker gjennom din egen handling overfor
dem, ikke noe andre mennesker viser deg. Mennesker som virkelig har
/respekt/ for andre mennesker vet at et virkelig godt menneske aldri
noensinne behandler et annet menneske ut fra hvordan /de/ ser på /dem/,
men rettferdig og riktig /hver gang/, uansett hvordan de oppfører seg
tilbake. Et menneske som vil behandles med respekt legger ikke sine
helt private følelser iveien for andre slik at de kjører over dem når
de bedriver normal ferdsel. Et menneske med /selvrespekt/ vet at det
bare er en selv som er ansvarlig for ens virkelighetsforståelse, og
bare en selv en kan takke dersom virkeligheten og modellen ikke er
enige.
Hvordan skal man så sørge for at en ikke tar alvorlig feil av andre
mennesker man bare møter gjennom skriftlig kommunikasjon der leseren
er ansvarlig for tolkningen? Det er skremmende enkelt: man lar være
å lage seg modeller av andre mennesker og forholder seg kun til det
man faktisk forholder seg til, deres skriftlige meddelelser. Det er
/feil/ å innbille seg at man vet noe om et annet menneske etter å ha
lest hva det skriver, for det er bare en forsvinnende liten del av et
menneske som er involvert i formuleringen av skriftlig kommunikasjon.
Det er /feil/ å tro at man vet noe om et annet menneskes reaksjoner
på noe en /ikke/ har sett dem reagere på bare fordi man har sett noen
reaksjoner på noe en alltid har tolket forskjellig fra andre. Det er
/feil/ å tro at man kan forutsi andre mennesker når ethvert menneske
med vettet i behold vet at de ikke engang kan forutsi seg selv hele
tiden, men nettopp lever av å drive kontinuerlig selv-korreksjon i
forhold til omgivelsene som like kontinuerlig mater hjernen med mer
og mer informasjon om hvordan den ser ut. For å kunne fungere som
menneske, må man korrigere for feil i modellene så raskt som mulig,
og det gjelder i enda større grad på Usenet og Internet, fordi det er
så vanvittig lite informasjon som formidles gjennom tekst og så lite
av det andre egentlig har tenkt og ment som rekonstrueres korrekt i
hjernen til leseren. Det er derfor uhyre viktig for et normalt og
åndsfriskt menneske at det /lytter/ til motinformasjonen som formidles
skriftlig og som derfor trenger ekstra prosesseringskraft for å bidra
til de livsnødvendige korreksjonene av modellene.
Hvis du stanger hodet i en åpen skapdør, tråkker på skarpe ting, har
for varmt eller kaldt vann i dusjen, tråkker på vonde ting på gulvet
med bare føtter, sparker borti ting med ømme tær, lærer du å se bedre
etter og passe bedre på. Om du har med dynamiske systemer å gjøre
der du aldri kan vite hva de kommer til å foreta seg, så sjekker du
hver gang hvordan det ser ut før du vaser ut i alskens vær med for
lite eller for mye klær. Om du har med mennesker å gjøre på Usenet
som du ikke klarer å forutsi, så passer du ekstra godt på følelsene
dine og du legger dem /ikke/ iveien for folk som du har sett at ikke
bryr seg om alle de fordømte idiotene som fremdeles ikke har lært at
de ikke skal leke i motorveien. Om du vil ha færre drepte idioter i
trafikken, så holder du idiotene unna veien, du ber ikke alle kjøre
sakte fordi det er idiotenes menneskerett å vase i veien.
I mine øyne er et menneske som med vitende og vilje legger seg iveien
for andre slik at de blir overkjørt, den /virkelige/ drittsekken, for
ingen liker å oppleve at deres normale adferd plutselig skader noen
som reker uti veien foran dem. Usenet har alltid handlet om frie og
ufiltrerte meningsytringer fra mennesker som er tøffe nok til å reise
seg i salen og rope ut akkurat sin mening, og da er det bare /uhøflig/
av sutrekjerringer og overfølsomme sippehuer å legge seg iveien for
andre og skrike og bære seg over at de blir overkjørt og at ingen tar
hensyn til dem. Hvis du vil vase i veien og folk kjører over tærne
dine når de ikke helt klarer å unngå deg, så er det ditt eget fordømte
problem. Det går faktisk an å justere forventningene sine dersom man
ikke får det man forventer.
--
Erik Naggum, Oslo, Norway | HTML mail is discarded unread | 2004-149
Act from reason, and failure makes you rethink and study harder.
Act from faith, and failure makes you blame someone and push harder.